Kapittel 2

IZZY

Jeg har en bror som ser ut til å være på samme alder som meg. Han kastet ikke bort tiden.

"Du må være Kats niese, Izzy, jeg heter Dale. Jeg er Beta i Shadow Pack, og dette her er Paul; han er Gamma. Vi ville komme og introdusere oss for deg," sier Dale.

Jeg ser på ham, ikke særlig imponert over ham og hans Alfa, som enten må være opptatt eller ikke gidder å finne ut hvem jeg er.

"Ja, det er jeg. Kan du flytte bilen din så vi kan dra?" sier jeg med sammenbitte tenner.

Kat ser ut som hun har lyst til å slå meg, men kontrollerer seg. "IZZY", sier hun.

"Beklager, vi visste ikke at dette var bilen din," sier han og ser på Hondaen, tydelig løgn, siden Kat har bodd i byen i noen måneder. "Jake, kan du flytte bilen til en parkeringsplass, vær så snill?"

Jake, som må ha vært sjåføren, nikket og gikk tilbake til bilen, satte seg inn og kjørte bilen rett inn i en plass som var på motsatt side av Kats bil.

"Er det bedre?" sier han med et smil.

"Ja, antar det," sier jeg med et hint av irritasjon. "Kat, kan vi dra, vær så snill? Jeg er sliten. Jeg har vært våken i tjuefire timer," sier jeg mens jeg gir en falsk gjesp. Kat smiler, vet at dette er ikke hva jeg trenger å håndtere.

"Ja selvfølgelig Izzy, er det noe annet dere trenger, Beta og Gamma?" sier hun mens hun plasserer vesken min på baksetet og tar kofferten min til bagasjerommet på bilen hennes.

De begge ser på meg, Gamma Paul ser ut som han er i tankelink med noen.

"Han linker med Alfaen" sier Puna som har vært rolig i bakhodet mitt, ser med et underholdt blikk, hun har sett gjennom øynene mine men til punktet hvor de ikke endrer seg.

Etter noen sekunder, snur Dale seg til meg og Kat, smiler "Nei, ingenting annet. Åh, faktisk én ting, vi vil være ved kafeen senere i kveld for kakene vi bestilte til seremonien."

"Ingen problem, de vil være klare når dere kommer for å hente dem. Jeg håper den nye alfaen får en god velkomstfest," sier hun.

"Åh, det vil han" sier han med et selvsikkert smil. Jeg skjelver ved tanken på alle de grove tingene han kunne mene, men han overrasker meg ved å spørre "Dere begge burde komme."

Kat ser tilbake på dem "Jeg tror ikke det, jeg mener, Izzy trenger å hvile etter den lange reisen hun har vært på," sier hun. Jeg tror jeg vet hvorfor hun oppfører seg slik, blodet mitt koker da jeg vet hvem som vil være der.

"Vel, invitasjonen er der," sier Dale.

Paul ser på meg med forsiktighet. "Du burde komme til flokkhuset..." Men før han rekker å fullføre setningen... "Jeg tror ikke det, dere begge må vite at faren min er en del av flokken deres. Jeg vil ikke, eller mer sannsynlig aldri, komme til flokkhuset deres. Så hvordan hadde det vært om dere begge går og gjør det dere må gjøre før jeg kaster opp på de fine skoene deres," sier jeg mens jeg går mot bilen for å åpne bildøren, men jeg snur meg mot gammaen, "Forresten, hils faren min fra meg, jeg vedder på at han ikke vil vise ansiktet sitt med det første, spesielt siden det har gått ti år siden han sist så meg. Så, jeg håper dere får en hyggelig fest, men kom aldri i nærheten av meg igjen."

Jeg klatrer inn i bilen og smeller igjen døren. "Dumme ulver," mumler jeg under pusten.

Nå sitter jeg i bilen og venter på at Kat skal komme inn. Jeg ser på de tre som står der målløse på grunn av mitt utbrudd.

Jeg hater mannen. Jeg vil ikke se mannen som forlot meg.

"Jeg er lei meg for Izzy," sier Kat, mens hun går mot bilen og åpner døren. "Jeg håper hun ombestemmer seg," sier Dale som virker å ha kommet seg etter mitt utbrudd og smiler til meg. "Vi vil ikke ha noen problemer," sier han.

Alle tre snur seg og går i retningen vi kom fra.

Kat og jeg stirrer etter dem mens de går bort. "Dumme ulver," mumler jeg igjen under pusten.

"Izzy, du må oppføre deg og også være forsiktig med hva du sier," sier Kat og starter motoren. Vi snur og kjører ut av parkeringsplassen og inn på en rett vei. Vi kjører i stillhet.

"Kat, hvorfor ville du ha meg ut her?" spør jeg da stillheten i bilen ble for mye å tåle.

Hun sukker. "Jeg ville se deg, du er niesen min." Jeg ser tilbake på henne. Jeg tror henne, men det er mer til dette. "Og hva mer?" sier jeg.

Hun sier ingenting på noen øyeblikk. "Faren din kom inn på kafeen da jeg flyttet hit for noen uker siden. En av hans flokkmedlemmer fortalte ham at jeg var der. Han ville vite hvordan du hadde det og om du kom tilbake for å bo her," sier hun. Hun ser på meg noen ganger. "Han vil bli kjent med deg, Izzy."

Jeg ler litt. "Ja, sikkert, han har ikke brydd seg på ti år, hvorfor nå?" spør jeg.

Hun trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke, jeg vet at du hater ham for det han gjorde mot moren din og alt annet som fulgte med. Jeg vet at han forlot deg. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjorde. Jeg hater ham også for det han gjorde mot deg og moren din, men han virket revet og såret da jeg fortalte ham at du aldri vil se ham igjen."

Jeg sier ingenting. Jeg vet at hun vil la meg bestemme hva jeg vil gjøre, men mannen forlot meg, som om jeg vil se ham.

"Izzy, du vet ikke hele historien om hvorfor han dro," sier hun.

Jeg ser tilbake på henne uten uttrykk i ansiktet. Problemet med den uttalelsen er at jeg vet hvorfor han dro og hva som fikk ham til det. Enten vet hun ikke at jeg vet, eller så tror hun på de løgnene han har fortalt henne.

"Hvem er denne nye Alfaen egentlig? Hvorfor arrangerer de en velkomstfest for ham?" spør jeg, i et forsøk på å skifte tema.

Hun ser kort på meg før hun snur hodet for å se hvor hun går. "Han heter Blake, han er sønnen til Alfaen. Han har vært borte de siste månedene for å trene nabopakkene," sier hun. "Han kom innom kafeen hver dag før han dro, du vil nok se ham snart."

Jeg vil ikke se noen, spesielt ikke en Alfa, for ikke å snakke om andre ulver. De gjør meg sint.

Jeg lar samtalen ligge og stirrer ut av vinduet. Denne lille byen er omgitt av en stor skog, men alle husene ligger tett sammen. Etter noen minutter kjører vi opp en innkjørsel som leder til et lite rekkehus. Det ser ut som et vanlig rekkehus. Alle husene ligger ved skogkanten, best for folk som vil skifte form og løpe ut i skogen.

"Vi trenger en løpetur senere, jeg trenger en løpetur," sier Puna. Vi har ikke skiftet form på lenge fordi vi har reist rundt i det siste.

Når Kat kjører opp til innkjørselen sin, ser huset fint ut. Det ser ut som det jeg hadde før med moren min. Jeg grøsser ved tanken. Jeg må stenge alt det ute.

Vi begge klatrer ut av bilen, jeg går mot bagasjerommet for å hente kofferten min mens Kat henter vesken min fra baksetet. Jeg stopper plutselig og innser at noen ser på meg.

"Puna, kan du merke noen bak oss?" spør jeg henne uten å se bak meg. Hvem det enn er, gjør katten min urolig.

"Jeg vet ikke, men jeg liker det allerede ikke her," sier hun. "Alle virker på kanten, jeg vet ikke om det er på grunn av oss eller denne Alfaen som kommer tilbake, men noe er galt."

Jeg er enig med henne, noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på det.

Jeg ser opp og ser Kat stirre bak meg, ansiktet hennes er uleselig. "Vi må få deg pakket ut, jeg må til kafeen for å stenge," sier hun mens hun tar tak i armen min for å dra meg mot inngangsdøren.

"Ok, Kat," sier jeg og følger etter henne. Hun leder meg inn.

Mens jeg er inne, ser jeg meg rundt. Det er en liten stue, åpen planløsning med kjøkkenet bakerst. Når du går inn, er trappen rett foran deg. Hun lukker døren bak oss, men ikke før jeg legger merke til at hun ser seg rundt ute en gang til før hun lukker og låser døren.

"Alt ok, Kat?" spør jeg, noe er på ferde, jeg kan føle det.

"Alt er fint, la meg få deg til rommet ditt. Du kan dusje og hvile. Jeg må til kafeen for å sikre at Alice har ferdig kakene til seremonien," sier hun.

Hun tar meg opp trappen, viser meg rommet sitt og badet. Hun viser meg til mitt rom som har eget bad. "Jeg fikk dette satt inn forrige uke fordi jeg visste at du ville komme på besøk når som helst, men nå som du blir boende, vil det være praktisk," sier hun. Rommet ser ut til å være akkurat passe størrelse. Jeg har alltid hatt små rom når jeg reiste eller bare sov på bakken, røft eller i et tre, men dette rommet er fint.

"Jeg kjøpte alt du kanskje trenger. Hvis du trenger noe annet, kan vi plukke opp noen ting i morgen når vi drar til kafeen. Vil du jobbe noen skift på kafeen?" spør hun mens hun går mot soveromsdøren.

Jeg nikker, da jeg vet at hun vil betale meg for å gjøre litt arbeid der. "Ja, selvfølgelig." Akkurat i det jeg skulle fullføre setningen, rumler magen min høyt.

Hun ser på meg med et lite smil. "Jeg skal lage noen smørbrød til deg, jeg tar dem opp. Du vil kanskje sove etter mat og dusj uansett, siden det har vært en lang dag."

Jeg lar en gjesp slippe ut så snart hun nevner søvn. Hun smiler. "Jeg tar opp maten når du er i dusjen."

Jeg smiler og klemmer henne. "Ok, takk. Når drar du til kafeen?" spør jeg.

"Jeg drar så snart maten er klar. Jeg blir ikke lenge." Hun snur seg, men stopper plutselig. "Jeg låser deg inn, bare som en forsiktighet, jeg vil ikke at noen skal komme inn mens du sover."

Jeg ser tilbake på henne, hun må tulle, ikke sant?

Hvem ville komme inn her?

"OK," sier jeg, og føler uroen komme tilbake med kraft.

Puna gjesper, men føler seg også på kanten. "Er du ok, Izzy?" spør hun, jeg vet at hun kan merke usikkerheten i stemmen min.

"Ja, det er noe rart med Kat, hørte du hva hun nettopp sa?" sier jeg, men en ny gjesp slipper ut.

Hun nikker mens hun sier. "Hun vil nok bare beskytte oss, selv om vi er sterke nok til å kjempe. Hun vil sørge for at ingen kommer inn. Izzy, du går på tomgang. Du trenger å hvile. Vi tar en løpetur når du våkner, men jeg må innrømme at jeg også føler meg ganske søvnig."

Jeg kan føle tyngden hennes synke inn i meg, jeg gjesper igjen. Jeg ser tilbake på Kat som har stått og stirret på meg. "Vi sees senere, Izzy," sier hun og går.

Jeg pakker ut noen av klærne mine, men energien jeg har igjen etter turen gjør meg veldig søvnig. Jeg tar et par pysjamas og går mot dusjen. Jeg tror jeg hadde den korteste dusjen i historien, da jeg kan føle trettheten komme over meg. Jeg går ut, tørker meg og skynder meg inn på rommet mitt. Det er allerede noen smørbrød på nattbordet. Kat må ha kommet inn mens jeg var i dusjen. Jeg tar på meg pysjamasen, flytter kofferten til gulvet og legger meg i sengen.

Innen sekunder etter at hodet treffer puten, blir jeg sendt inn i søvnens mørke.