Kapittel 4
ELENAS POV
Da jeg så inn i øynene hans, var blikket hans litt kaldere enn den natten vi først møttes.
Jeg tok et dypt pust. Kanskje det var på grunn av min plutselige tilstedeværelse der. Jeg burde ikke gjøre noe med det.
Jeg tenkte også på lukten av min utvalgte. Jeg kunne knapt oppfatte den da vi møttes tidligere i dag, noe jeg aldri hadde hørt om i all varulvfolklore fra bøker kastet bort av Kate.
Igjen kastet jeg denne tanken ut av hodet. Det var allerede et mirakel at en ulveløs hunulv kunne få en utvalgt i utgangspunktet. Jeg burde ikke strekke håpet mitt for langt.
Kroppen min verket, og jeg trengte et bad. Jeg gikk inn i et vanlig bad for første gang på mange år og slapp ut et virkelig dypt stønn.
Det var fortsatt vanskelig for meg å tro at jeg var utvalgt til den allmektige Alfa Stefan for å bli hans Luna snart nok.
Jeg hadde allerede rømt fra et helvete, og dette virket bare for mye å forstå da hjertet mitt hamret i brystet med spenning om og om igjen.
Jeg ble i badekaret i tretti minutter. Vannet og såpen sved litt i sårene på kroppen min, men jeg brydde meg ikke. Dette var mitt øyeblikk, og jeg skulle nyte hvert eneste sekund av det.
Tretti minutter var hvor lenge jeg hadde tilbrakt i badekaret da jeg til slutt bestemte meg for å dra meg ut.
To damer ventet allerede utenfor med et utvalg klær for meg å velge mellom. Hjertet mitt sank til bunnen av føttene mine.
Da jeg fortsatt var i Alfa Henrys hjem, måtte jeg lage klærne mine fra stoffbiter jeg kunne samle fra her og der.
Men klærne som var rett foran meg var alle designklær. Noe jeg aldri trodde jeg kunne få lukte på i hele mitt liv.
"Takk, månegudinne!" Jeg takket månegudinnen for å gi meg det perfekte livet jeg alltid hadde drømt om. Og nå som jeg hadde det, skulle ingenting ta det fra meg.
Jeg valgte den grønne kjolen med steinpynt fra utvalget. Det var favorittfargen min fordi det var mammas også.
Damene ventet på at jeg skulle ta på meg klærne, og de ordnet håret mitt. Og da jeg så i speilet, så jeg noen jeg knapt kunne kjenne igjen, og en tåre rant ned fra øynene mine.
"Frøken! Du ser fantastisk ut!" Damene sa nesten samtidig med ekte smil.
"Takk!" Jeg tørket raskt tårene fra øynene.
"Vær så snill å bli med oss til middag!" La de til igjen, og jeg nikket.
Da jeg gikk rett bak dem, fikk jeg en lett hodepine som gjorde at jeg snublet litt, nesten løp over bordet.
De snudde seg mot meg med bekymring i øynene.
"Frøken! Er du ok?" De spurte, og jeg nikket, prøvde å smile det bort.
"Kanskje jeg har blitt så vant til det elendige livet at jeg har glemt hvordan et godt liv skal se ut!" Mumlet jeg for meg selv.
Men dette var ikke tilfelle. Da jeg prøvde å gå forbi døren, ble synet mitt uklart, og jeg begynte gradvis å falle til gulvet, gradvis miste bevisstheten.
"Frøken! Frøken!" De mange visjonene av de menneskene foran meg fortsatte å bli uklare til jeg til slutt besvimte.
Da jeg våknet igjen, var jeg i et annet miljø. Et sykehus. Sist jeg måtte besøke et, var da foreldrene mine fortsatt levde.
Alfa Henry ville aldri kaste bort penger og tid på å ta meg til pakkens sykehus. Det meste han ville gjøre var å tvinge flere piller ned i halsen min til jeg ble bedre med en haug med oppgaver som ventet på meg.
Jeg prøvde å reise meg sakte, men en hånd stoppet meg fra å gjøre dette.
"Ikke stress deg, frøken!" Ordene traff meg.
Da jeg så opp, la jeg merke til at denne personen var legen, med et smil som lyste opp dagen hans.
"Doktor, hva er galt med meg? Jeg var sterk, og i neste øyeblikk besvimte jeg."
Jeg var bekymret for at min utvalgte skulle se på meg som skjør, men jeg visste at jeg ikke var det. Med mengden arbeid jeg hadde blitt satt til å gjøre uten å bryte sammen, måtte dette være noe annet.
Legen smilte fortsatt da han trakk frem et smil. Men det var ikke nok til å fjerne angsten som tvang seg over meg.
"Vi kjørte mange tester, og du trenger ikke bekymre deg. Det er helt normalt. Spesielt i de tidlige stadiene av graviditeten din."
"Graviditet! Jeg er gravid?" Øynene mine poppet opp.
"Åh! Visste du det ikke allerede? Vel, da, gratulerer!" Ansiktet hans strålte.