Kapittel 1
ARTEMIS
Øynene mine var åpne, men alt som lå foran meg var mørke.
Hjertet mitt rykket som et ødelagt pendel, slo mot beinets bur, stotret ved erkjennelsen av at jeg ikke kunne se. Jeg løftet sakte en skjelvende hånd til ansiktet mitt.
Jeg så ingenting. Ingen hånd, ingenting. Bare mørke.
Jeg famlet over øynene mine med grove fingre, hva hadde de gjort med meg?
Jeg kunne ikke puste.
Bare vann fylte lungene mine.
Jeg gispet, klorte meg i halsen, men følte ingenting. Ingen vann. Jeg innbilte meg ting.
Jeg kjempet mot de sterke hendene hans. Jeg prøvde å rope, jeg prøvde å skrike, men bare en bitter smak fylte munnen min.
Det føltes nesten som om jeg falt. Så slo knærne mine mot de falne bladene.
Blader...
Blader.
-Jeg kunne ikke engang huske sist gang jeg hadde følt blader. Det betydde at jeg var i skogen. Ukjent land.
Jeg hadde ikke sett dagslys på år, og nå når jeg var fri for første gang, kunne jeg ikke se det.
De kastet meg bort, som søppel.
De brukte meg og brukte meg til de hadde tatt alt jeg hadde igjen, til og med synet mitt, så når de var ferdige kastet de meg til ulvene.
Jeg hadde sett dem sende andre jenter bort før. Når de ikke lenger var til nytte, ville de dope dem og skyve dem inn i en varebil, forlate dem i skogen.
-Mat for hundene.
Jeg var blind.
En tyngde la seg endelig i bunn av magen min, en forferdelig, syk følelse. Jeg kastet opp det lille jeg hadde igjen i magen, hulkende på hender og knær til halsen ble hes og øynene ble trette.
Mine flagrende hender grep etter kantene av tønnen, desperat prøvde å dra meg ut, men han var for sterk.
Jeg tørket leppene med baksiden av hånden og reiste meg sakte opp. Jeg skulle overleve dette, jeg måtte.
Alt hørtes fjernt ut, nesten uklart. Hodet mitt begynte å snurre, og små svarte prikker sløret kantene av synet mitt.
De harde steinene blandet med den myke jorden gjorde vondt i føttene mine mens jeg strevde med å navigere i skogen. Jeg holdt hendene ut foran meg, følte på trær, busker og blader. Alle tingene jeg en gang kunne se.
Fingrene mine hektet seg fast i den grove barken på et tre, duften av furu fylte sansene mine.
Lungene mine skrek etter luft, et stort rumlende brøl som fortærte hele kroppen min med behovet for å puste. Det føltes som om lungene mine revnet mer og mer for hvert sekund som gikk uten oksygen.
Jeg holdt på å falle bakover, sjokkert over følelsene som flommet gjennom kroppen min. Jeg ønsket at det skulle stoppe, jeg orket ikke å gjenoppleve den natten.
Jeg var blindet, etterlatt svak og ubrukelig i ukjent territorium. Hvis en rogue ønsket å angripe meg, ville det ikke være noe jeg kunne gjøre med det, jeg var hjelpeløs. Jeg ville ikke engang se dem komme.
Jeg klorte på hendene hans, gravde neglene dypt inn i huden hans, men han slapp ikke taket. Grepet hans vaklet ikke på nakken min.
Jeg trakk et dypt pust inn i lungene mine, jeg måtte komme meg gjennom dette. En forferdelig følelse klorte i øynene og halsen, varme salte tårer truet med å renne nedover kinnene mine når som helst. Men jeg ville ikke la dem, jeg ville ikke la dette knekke meg.
Jeg hadde kanskje mistet synet, men jeg var ikke lenger på det stedet. Jeg var friere enn jeg noen gang hadde vært.
Jeg harket og sprutet, men fant ingen oksygen, bare avgrunnen av kjemikalier som omringet meg, fylte lungene mine og hver fiber i kroppen min. Øynene mine brant voldsomt.
Jeg gikk i det som føltes som århundrer. Hvor jeg var på vei, visste jeg ikke, men før lenge endret de tykke bladene og kvistene under føttene seg til mykere gress. I det fjerne kunne jeg sverge på at jeg hørte lyden av rennende vann, samt noe annet... Noe som nesten hørtes ut som-
Et raslende blad bak meg fikk meg til å snu meg rundt på et øyeblikk. Jeg kunne ikke se noe, bare mørket lå foran meg. Brystet mitt hevet seg, halsen føltes som om den lukket seg. Jeg kunne ikke puste.
Holdt jeg på å dø? Eller var jeg allerede død?
"Ned på knærne og hendene bak hodet!" En grov stemme bjeffet fra et sted i mørket.
Magen min vrei seg voldsomt. Hva kunne jeg gjøre? Ingenting. Bortsett fra å gjøre som han sa. Jeg visste ikke hvor han var, langt mindre om det var flere. Han ville vært dum om han var alene.
-Og han hadde fordelen av å kunne se omgivelsene sine. Jeg hadde ikke den luksusen.
Jeg sluttet å kjempe, hendene mine ble svake og kroppen min ble sakte slapp i de tykke labbene hans.
Jeg senket meg ned på knærne, ikke helt i stand til å stole på at jeg ikke ville kollapse helt. Jeg holdt hendene bak hodet, mange fottrinn fulgte snart. Jeg hadde rett, han var ikke alene. Jeg holdt hodet nede, lange låser av kritthvitt hår falt for å dekke ansiktet mitt. Tykk hender grep rundt håndleddene mine, snart fulgt av noe grovt, -et tau som ble bundet og knyttet stramt.
Den tomme, stille intetheten som ekkoet inni meg var øredøvende. Denne stillheten var mye høyere enn noen lyd.
"Reis deg." Han hveste, sur pust viftet mot ansiktet mitt. Noe skarpt presset mot luftrøret mitt. "Prøv å rømme, og jeg skjærer over halsen din."
Mørket lokket meg, i det minste, det var til han slapp taket og jeg falt sammen på bakken, hevende og breknende.
Jeg snublet over skarpe steiner og kvister, desperat prøvende å ikke falle fremover inn i kniven ved halsen min. "Se hvor du går, dumme kjerring!" En av dem knurret. Et kvalt rop brøt ut fra leppene mine, noe sørgmodig og gutturalt. En lyd av rå følelser, verkende og fersk.
Jeg var i live.
Men sannsynligvis ikke mye lenger.
Vi gikk i det som føltes som dager, føttene mine var kuttet og forslått, men jeg fortsatte likevel, jeg gråt stille til de ødelagte øynene mine føltes som om blod hadde erstattet tårene.
Presset mot halsen min minket og jeg falt ned på knærne. Jeg gråt, tårer skar sine salte stier nedover kinnene mine som elver gjennom en skog.
En av mennene sukket, nesten medlidenhet. "Portare eam."
Jeg ble grovt kastet opp over en skulder.
Et skrik, så tykt og gutturalt, ekkoet gjennom skogen. En forferdelig lyd som sendte frysninger nedover ryggen min og frykt gjennom årene mine.
Jeg innså for sent at lyden hadde kommet fra meg.
Jeg ble sluppet, og jeg kunne ha sverget på at jeg følte beinene mine riste da jeg slamret inn i den kalde, harde bakken.
Jeg innså for sent at jeg burde ha holdt meg stille.
En tykk hånd som stinket av metall og svette klemte seg over munnen min. "Stolida! Prøver du å få oss alle drept?"
Jeg kvalte på pusten, jeg kunne ikke puste. Hånden hans dekket nesten halve ansiktet mitt. Skogen var stille et øyeblikk, bare ekkoet av en enslig kråke og knekkingen av en kvist et sted i det fjerne.
"Lotan, fort!" En av de andre hvisket, frykt fikk stemmen hans til å skjelve litt. "De kommer."